Du kom til oss fredag 13 august 2010. Jeg var klar over din helsestatus, men du viste ingen symptomer på at du plagdes noe da. Valget med å oveta deg var ikke vanskelig. Du var en sånn sprudlende og glad gutt. Jeg bare måtte deg med hjem. Angrer ikke et sekund på at du ble med meg hjem, og har aldri angret siden.
Du var en veldig spesiell gutt på alle måter, var ikke bestandig jeg skjønte meg på deg, men vi kom oss gjennom det. både på godt og vondt. Du lærte meg så utrolig mye.
Helsa di holdt seg jevnt over veldig bra lenge, det hendte at du var litt stiv noen dager, men humøret ditt var akkurat det samme, like blid og fornøyd.
Vi startet tidlig på treninger, og dette var noe du likte veldig godt. alt fra lydighet til menneskespor og blodspor var vi innom. I utstillingsringen var vi noen ganger også, ikke med et beste resultatet, men vi hadde det gøy sammen.
Vi gikk et blodsporkurs sammen, og dette falt virkelig i smak, og du begynte å bli god. Du tok ting på strak arm, og det ikke lang tid før du skjønte hva du skulle gjøre.
I mai 2011 begynte vi på et videregående kurs, for vi kunne trenge litt mer hverdagslydighet.Løpet av kurset ble det snakket om at vi skulle prøve oss på bronsemerket i lydighet, og det klarte vi med glans en måned etter kursslutt. Bronsemerket gjorde at jeg fikk dilla på lydighet, og vi fortsatte trene, kanskje vi kunne klare klasse 1 med tiden. Vi trente jevnlig, og du utviklet deg bare bedre og bedre. Et år senere debuterte vi i klasse 1 i lydighet, og fikk en fin 3 plass :) Jeg var så stolt av deg. Du kunne noen øvelser til klasse 2 også, jeg hadde håpet vi kanskje ville klare et opprykk til klasse 2, men dessverre så ble det ikke slik.
I november 2011 begynte vi massasje på deg, da du var litt stiv i bakbenet, du hadde flere behandlinger, og du ble raskt mye bedre igjen, og du fikk trene litt på ball, og dette gjorde virkelig susen med musklaturen din.
Vi gikk over til kun vedlikeholdsbehandling etter en kort stund, siden du holdt seg så fin i beina.
Dagene og månedene gikk, og helsa di var veldig god. Hvordan du kunne ha det sprudlende humøret og den livslysten når du hadde slike hofter, er det ingen som kunne skjønne. Du var alltid blid, jeg så deg aldri sur, samme hva.
I mai 2012 ble du kastrert da du ble veldig stresset da tispa i huset fikk løpetid, jeg syns det var greit for deg å slippe å stresse slik, da det gikk utover helsa di. Du ble operert mandag 7 mai, og fikk hente deg igjen på ettermiddagen, du var preget av at du hadde vært i narkose, men fremdeles var du like blid. De påløpende dagene etter operasjonen merket jeg ingenting til at du hadde vært operert. Du var hoppende glad, og jeg fikk litt problemer med å holde deg i ro, så stingene ikke skulle gå opp. Men det gikk veldig bra, selvom du ikke var så rolig som planlagt.
Vi fortsatte å trene lydighet, helt til den dagen jeg bestemte at du kulle pensjoneres, da jeg så at helsa di ikke lenger tålte den påkjenningen som lydigheten var. Du ble akutt halt, og jeg visste jo hvor dårlige de hoftene og ryggen din var, så jeg ville prøve å få deg på beina igjen. Vi hadde jo klart det tidligere. Vi oppsøkte en kiropraktor, så hun kunne sjekke om det var noe låsninger , som gjorde at du ble slik akutt halt. HUn undersøkte deg, men fant ikke noe voldsomme greier, du hadde en smidig og fin rygg, siden vi hadde drevet med fysioterapi over en stund. Hun satte deg på Carthrophen, som var en annen type smertestillende,som du kanskje ville ha mer effekt av. Vi fikk et opptreningsprogam som vi fulgte, du skulle være rolig i 2 dager før vi gradvis kunne begynne opptreningen. Jeg måtte ha deg i bur for at du ikke skulle sprelle for mye, dette syns du var helt greit.
Jeg syns jeg så en liten forbedring etter noen dager, men du ble aldi helt bra igjen. Vi kom aldri lenger i opptreningen enn 30 min tur. Jeg hadde begynt å tvile på om du ville komme deg igjen. Du haltet selv med hvile og smertestillende, men jeg ville gi deg litt mer tid.
Lørdag 7 juli hadde vi en massasjetime til deg, og fysioterapeuten kjente over deg og syns du var veldig stiv denne gangen. Også fant hun en betennelse i leddpose, som var sekundert på grunn haltingen din.
Jeg så virkelig ingen forskjell dagen etter, og det hadde vi pleid å gjøre, og ikke etter 2 dager. Jeg snakket med veterinæren min om å ta et kontrollrøntgen av hoftene og ryggen for å se om det kunne være noe annet som gjorde deg så halt.
Vi fikk time med engang da jeg ringte mandagsmorgen, vi kunne bare komme. Jeg puttet deg i bilen og dro avgårde, og tankene svirret, men jeg var overbevist om at du skulle bli med meg hjem igjen.
Vi sederte deg og begynte å ta noen bilder av ryggen og hoftene. Bildene var ikke lovende. Jeg husker så vel hvor ille disse oftene dine var for 2 år siden, og jeg så ganske fort at det hadde blitt en forverring i hoftene. Du hadde alltid hatt en stort mellomrom mellom hoftekulene og hofteskåla, men nå var det ikke lenger slik. Du hadde fått masse forkalkninger i hofteskåla. Og ryggen var heller ikke noe bedre.
Jeg snakket på at jeg hadde tenkt å prøve akupunktur på deg, og da veterinæren at hvis det ikke fungerte så måtte vi ta han. Men jeg måtte gjerne gi deg et forsøk for å se om det kunne lindre smertene dine... Tårene trillet, hvor jeg visste jo egentlig for ille det var. Jeg hadde tenkt tanken om at du burde få slippe snart flere ganger, jeg så at du ikke hadde det noe godt.
Veterinæren satte oppvåkningssprøyta på deg, men rett etter det tok jeg den tunge avgjørelsen, du skulle få slippe i dag. En behandling til nå ville bare vært å utsatt avgjørelsen, for jeg visste jo jeg måtte ta deg snart.
Tårene bare rant , jeg hadede virkelig ikke lyst til å gi slipp på deg nå, men jeg visste så vel at dette var det riktige å gjøre.
Vi bar deg inn på rommet, og begynte å forberede deg for den siste reisen. Men dessverre så reagerte du på medisinene vi ga deg, og du begynte å hallusinere, og ble helt stiv, mot slutten bare pep du. Veterinæten sa du ikke var ved bevissthet, og du hadde ikke vondt. Jeg holdt rundt deg, hele tiden. Veterinæren måtte gi deg mer muskelavslappende så du kunne slappe av litt før de satte siste sprøyte. Det tok så lang tid før du begynte å bli helt rolig, og når du var noe roligere, bestemte veterinæen seg for at de bare måtte sette siste sprøyta via en veneflon for å få hjertet ditt til å stoppe. Du sovnet inn så fint tilslutt. Nå hadde du ikke mere vondt.
Tårene mine rant konstant fra vi var røntgen rommet til du hadde sovnet inn. Det var så vondt å vite at du ikke er her lenger med meg. Du kommer aldri tilbake meg. Du er godt bevart i hjertet mitt kjære Oddis. Men jeg skulle så inderlig ønske du var her hos meg.
Du ble bare 4 år, du skulle blitt så mye eldre. Den 9 juli 2012 vil alltid være en dato jeg husker. Det var den datoen du pustet for siste gang. Halen din logret helt til siste slutt.
Ditthumør var ubeskrivelig, alle som møtte deg ble glad i deg med engang. Du varmet mange hjerter i den korte tiden du fikk leve. Nå har du ikke vondt lenger vennen, håper du har det fint der du er nå.
Jeg savner deg kjempe masse, og du vil alltid være høyt elsket <3
