Det er ikke alt som er meningen...

Nå er det veldig lenge siden bloggen har blitt oppdatert. Men det har ikke akkurat skjedd så mye som er verd å skrive om egentlig. Tiden har egentlig gått med på å vente på løpetid, den kommer snart, den kommer snart har det gått i. Og endelig så kom den, den 10 april så vi første tegn på at hun fått løpetid. Som vi har ventet på denne dagen. Bestilte time til progesteronprøve tidlig, og booket hotell ganske tidlig. Siden vi regnet med hun ville løpe som forrige gang, og sist var litt i grenseland sene, og det skulle ikke skje denne gangen.

Dagene gikk og vi tok blodprøven, og jeg hadde tenkt mye frem og tilbake om vi skulle reise før svaret forelå, siden det var langt å reise, og ville ikke reise ned på de beste dagen, og stresse opp med reising samme dag. Så det ble til at vi reiste og fikk svaret på progesteroen mens vi var på vei nedover. Og til min store overraskelse så lå den så absolutt ikke på ventet nivå. Den hadde så vidt begynt å stige, og hun ville ikke være klar for parring på flere dager. Det var turens første tilbakeslag.
Nuvel, vi fortsette sørover i Sverige,og måtte bare ta ting som de kom. Det var jo bedre å være litt tidlig ute enn  komme for sent.

Vi lot hundene få hilse dagen etter vi kom ned, og som vi visste var altfor tidlig for parring. Men tenkte ikke så mye over at de kunne komme til å gå litt lei når tiden først var inne. Litt vel engasjert og klar for å til dette kan man vel si...

Ny prøve ble tatt et par dager etter vi ankom, og nivået var fremdeles litt lavt, men i teorien kunne det fungere likevel. Så vi fortsatte å prøve, til ingen hell. Og jeg måtte booke overnatting for et par dager til for å være sikker på at vi kunne på parring på de beste dagene. Hannen prøvde og prøvde, men Henny var egentlig ikke klar. Så på søndag formiddag(reiste onsdag), ble det avgjort at dette vil ikke fungere. Jeg var veldig skuffet over at de ikke hadde lykkes med å få til en parring.

Etter en liten stund med tenking om vi hadde noen bra reserver ikke så langt unna. Så tilslutt så reiste vi nordover og samme retning som vi ville kjørt for å komme hjem.. Vi hadde funnet en veldig flott reserve, og vi hadde fremdeles tiden på oss og det skulle fungere å få til et par bra parringer.

Vi møter den andre hannen på søndagkveld, og Henny ønsket han vel egentlig rett til helvete for å si slik, ingen romantikk ved første blikk der ;) Vi prøvde på nytt morgen etter, og da var Henny i flørtehumør hvertfall. Jeg følte hun trengte litt støtte , så jeg satt på huk foran henne og støttet ved å holde så vidt i halsbåndet. Og da stod hun som bare det. Og hannen prøvde og prøvde, men det gikk ikke. Vi gjorde noen forsøk til samme dag, både inne og ute, tilpasset terreng så han skulle prøve. Fremdeles ingen parring. Så ble det pratet litt frem og tilbake, om at vi bare skulle la ordne opp dette selv. Og da fikk jeg meg en liten aha opplevelse. Henny stod jo ikke for hannen egentlig, hun stod egentlig bare i ro når jeg var der, fordi hun stoler på at det jeg sier er riktig.

Vi oppdager også at Henny ikke lenger er slik hoven som hun burde være på dette tidspunktet. Hun bretter hale til side for hannen, men vulva har minket til normalen igjen... Jo lenger utpå mandagen det går jo mer godtar jeg at dette ikke blir noe. Men lar de likevel prøve, slik i tilfelle det skulle snu.
Vi har støttet begge to i håp om det kanskje kunne hjelpe, men til ingen nytte. Og det er jo veldig lett å forstå hvorfor det ikke ble noe parring egentlig , når man ser hvor liten vulvaen hennes hadde blitt løpet av få dager.Såklart ble jo det smertefullt, for hun var jo ikke klar til å bli parret på noen som helst måte.  Og vi tvang aldri frem noen parringer, men han kom litt inn ved ved noen forsøk, og da skrek Henny så stygt. Og det også var et sikkert tegn på at noe var veldig galt.

Så det som skulle være en liten kort weekend for en velykket parring ble til 6 dager med mye reising, og egentlig ikke noe ut av det. Men det positive var at vi traff nye flotte folk undeveis. Og vi har fått muligheten til  å se litt på andre byer i Sverige. Bare fra søndag ettermiddag til tirsdag ettermiddag tilbakela vi 96 mil i bil, og da har vi ikke tatt med reisen ned som var på 60 mil det også. Så vi tilbake la nesten 150 mil i bil, kun for å se på nye byer  for å stte det på spissen.

Henny er nå blitt prøvd parret to løpetider på rad, første gangen gikk hun tom, hvorfor? Det er det ingen som vet sikkert. Og denn gangen lot hun seg ikke parre overhodet. Hun står og legger halen til side, og samtidig så minker vulva. Noe er ikke som det skal her...


Jeg har derfor besluttet at jeg ikke kommer til å prøve å parre henne igjen. Det er virkelig ikke meningen at dette skal gå. Og da føler ikke jeg for å sette valper på henne til hvilken som helst pris. Så hun kommer kun til å forbli min konkurranse hund, og så får jeg se hva jeg gjør angående valp litt senere. Ny valp blir det, men ikke helt bestemt meg for om jeg skal samme rase eller faktisk prøve noe nytt...


Så noen bilder fra turen :)